To filmer kalt Naza forteller ulike historier om krigen i Gaza

To filmer, en forkortelse

I 2026 kom to dokumentarer under nesten samme navn. Begge tar «Naza» fra IDFs daglige hebraiske forkortelse for נזק אגבי, נז״א (nezek agavi), sideskade: tilfeldig skade på sivile når et militært mål blir truffet. Dette ordforrådet er ikke en innrømmelse av hensikt. Etter retten for væpnet konflikt kan en angriper slå til mot et lovlig militært mål selv når noe skade på sivile er ventet, så lenge angrepet er rettet mot målet og den tilfeldige skaden ikke er uforholdsmessig i forhold til den ventede militære fordelen; en befalshavende ventes også å avlyse eller utsette et angrep hvis det blir klart at den tilfeldige skaden ville være uforholdsmessig. Å anslå slik skade er måten en styrke som følger loven prøver å holde et angrep innenfor de reglene. Venezia-filmen behandler ordet som nøkkelen til et system for massedrap på sivile. Den senere israelske filmen behandler det samme ordet som utgangspunkt for en annen fremstilling av hvordan krigen i Gaza ble ført. Leserne kan se begge og avgjøre hvilket vitnemål, og hvilket materiale på lerretet, de finner mer troverdig.

Den første filmen, NAZA, ble skrevet og regissert av de israelske journalistene Yuval Abraham og Rachel Szor, tidligere medregissører av den Oscar-vinnende No Other Land. Den ble sent tatt inn i den offisielle konkurransen ved den 83. filmfestivalen i Venezia, hadde premiere 10. september 2026 og vant juryens spesialpris to dager senere. Festival- og bransjedekning knytter produksjonen til Storbritannia; The New York Times meldte at den var samprodusert av The Guardian, og CNN nevnte Jonathan Glazer som utøvende produsent. The New York Times og Breitbart beskrev en film på 80 minutter; The Free Press, CNN, Fox News og The New York Times meldte om 25 minutters stående applaus ved premieren. Festivalmottaket er ikke omstridt. Omstridt er det de anonyme talerne hevder.

Den andre filmen, Naza: Den sanne historien, ble lagt ut på nett i begynnelsen av oktober 2026. Et innlegg som navnga opphavspersonene, listet oberstløytnant i IDFs reserve Roi Danino, Hagai Gutman og Ariel Averbuch. The Jerusalem Post presenterte verket som en motfilm «rettet direkte mot å diskreditere påstandene» i Venezia-dokumentaren. Den er ingen festivaltittel. Den ble laget for å møte Venezia-filmen på samme grunn: ordet «Naza», israelsk militært språk og anklagen om at målvalg i Gaza ble en lisens til å drepe sivile.

Hvem som taler, og hvordan kameraet brukes

Begge diskusjonene om Venezia-filmen vender tilbake til det samme visuelle oppsettet. The Financial Times beskrev Abraham om natten på et tak i Tel Aviv, der han tar vitnemål fra mennesker med ansiktene i skygge, med leilighetsvinduer i innklippene. The New York Times meldte om 24 personer beskrevet som israelske etterretningsoffiserer og soldater, uidentifisert, med endrede ansikter og stemmer. Anmeldere og stillbilder viser talerne som mørke silhuetter. IDF sa senere at de ikke kunne verifisere hvem disse menneskene var. The Jerusalem Post gjenga hærens standpunkt: filmen bygger på ikke-verifiserbare anonyme vitnemål og inneholder juridiske unøyaktigheter, og utdannede militære og juridiske tjenestemenn, ikke en algoritme, tar beslutninger om angrep og vurderer skade på sivile. The New York Times siterte militæret, som kritiserte «anonyme vitnemål fra personer hvis identitet ikke kan verifiseres».

Den sanne historien bytter vitneliste også der den står på lignende retorisk grunn. The Jerusalem Post rammet den inn som en uttrykkelig gjendrivelse. Markedsføringsinnlegg sa at den ga en førstehånds fremstilling ment å «sette fakta på plass» om krigen mot Hamas. Filmene ber derfor seeren stole på ulike slags kilder: ikke navngitte mennesker hvis grader ikke kan kontrolleres, mot mennesker som gjendrivelsen presenterer som villige til å tale som befal og etterretningsoffiserer, fortsatt innenfor krigens sikkerhetsgrenser. Ingen av formene beviser i seg selv en politikk for målvalg.

Hva hver film påstår, og hva den viser

Abrahams og Szors film, slik The Free Press, The New York Times, CNN og The Financial Times oppsummerer den, hevder at sivile dødsfall i Gaza ikke var et tilfeldig biprodukt av kampen mot Hamas, men var bygget inn i målvalget. De intervjuede skal beskrive «Naza»-tall, ventede sivile dødsfall knyttet til et mål; bruk av overvåking og, i filmens fremstilling, kunstig intelligens; og en prosess der hjem og familier var lettere å slå til mot enn terrorister i åpent lende. The New York Times meldte at en taler sa at Israel bevisst hadde satt i gang angrep som drepte 20, 30 eller til og med 300 sivile, og at det i ett tilfelle ble gitt godkjenning til et angrep som kunne drepe 500. Det er påstander fremsatt foran kamera av anonyme talere, ikke funn fra en domstol. The Free Press merket seg at sjokket over det blotte faktum at IDF anslo sivile dødsfall før et angrep, ikke i seg selv gjør de dødsfallene til overlagt drap; å beregne ventet tilfeldig skade er det distinksjon og proporsjonalitet krever.

IDFs linje, offentliggjort 1. oktober 2026, svarte offentlig. Innlegg som sirkulerte den dagen, siterte hæren: filmen «gir et forvrengt, villedende og uærlig bilde av IDFs prosess for målplanlegging og angrep» og viste leserne til et fullt skriftlig svar. Tidligere meldte The New York Times at militæret, som sa at det bare hadde sett utdrag, benektet at det hadde planlagt, godkjent eller utført et angrep der 500 sivile eller et tall nær det var ventet å bli drept, og sa at det hadde handlet i samsvar med folkeretten. Forsvarssjefen, generalløytnant Eyal Zamir, kalte filmen et verk av «blodanklager» og «bevisste forvrengninger av virkeligheten». Leserne bør ta det som institusjonens forsvar, slik de bør ta anonymt vitnemål som uverifisert til navn, datoer og angrepsmapper kan kontrolleres.

Den sanne historien bruker ikke spilletiden sin til å prosedere hvert Venezia-sitat. The Jerusalem Post presenterte den som et forsøk på å diskreditere Venezia-tesen, ikke på å sette den opp på nytt. Spesialisten på bykrig John Spencer, i den samme striden om målvalg, hevdet at det å beregne hvor mye sideskade loven tillater, og deretter prøve å holde seg innenfor den grensen, er det motsatte av en utryddelsespolitikk, og at Hamas’ metode med å kjempe blant sivile er laget for å gjøre de lovlige beregningene til et politisk våpen. The New York Times meldte at militæret og israelske kommentatorer også kritiserte Venezia-filmen for at den ikke anerkjente Hamas’ strategi med å legge terrorister og infrastruktur inn blant sivile. Bilder og åpne intervjuer kan også være selektive. Den videre striden om hjelp og sult er omstridt; et følgenotat på dette nettstedet setter Hamas og humanitær hjelp opp mot beslaglagt materiale, og et annet gjør rede for påstanden om hungersnød.

De moralske kategoriene kan ikke byttes om. Den ene filmen spør om målsystemet til en demokratisk hær ble en maskin for å drepe sivile. Den andre spør om en terrororganisasjon som massakrerte israelere 7. oktober 2023, førte gisler inn i en tett by og la seg inn blant ikke-stridende, kan bekjempes uten skade på sivile. Hamas er ikke en stat etter retten for væpnet konflikt på den måten Israel er. Folkeretten binder likevel angriperen til distinksjon og proporsjonalitet. Nettopp derfor finnes «Naza» som stabsjargong, og derfor grep begge filmene det. Tilfeldig skade i et angrep på et militært mål er ikke samme handling som det overlagte drapet på sivile 7. oktober.

Mottakelse, og hvor hver kan ses

Den offisielle israelske reaksjonen på Venezia-filmen var hard. Kulturminister Miki Zohar sa at han ville handle for å kalle tilbake regissørenes statsborgerskap og talte om svik mot staten, ifølge The New York Times og The Jerusalem Post. CNN meldte at statsminister Benjamin Netanyahu truet med å kalle tilbake regissørenes statsborgerskap. Breitbart siterte ham om filmens opptreden i Venezia: «Vi kjemper mot global antisemittisk oppvigling» og «Når det kommer innenfra oss, er det rett og slett uutholdelig». Ytre høyre-demonstranter samlet seg utenfor hjemmet til Szors foreldre. Festivalkritikere, også i The Financial Times, behandlet filmen som et vesentlig tiltale. Det er politiske og estetiske dommer, ikke en kjennelse om hvert angrep.

Den sanne historien ble på sin side presentert både som en kopi og som en gjendrivelse. The Jerusalem Post kalte den en motfilm. Kontoer på linje med Israel fremmet en gratis strøm og brukte uttrykket «sette fakta på plass». En deling fra en regjering eller en ambassade er ikke en uavhengig verifisering; det er en stat, eller dens venner, som velger en fortelling.

Venezias NAZA er en kino- og festivaltittel. The New York Times noterte en festivalpremiere i USA 26. september 2026; CNN listet den blant sesongens mest omtalte dokumentarer. Den er ikke den gratis strømmen på dette nettstedet. Den sanne historien er filmen dette nettstedet har. Beslektede forklaringer om frigjøring av gisler og anklagen om folkemord står ved siden av for lesere som vil ha dokumenter, ikke applaus. Se begge. Sjekk hvem som er navngitt. Sjekk hva hæren publiserte. Døm så bildene, ikke tittelen.