Der kritikken av Israel slutter og antisemittismen begynner

En arbeidslinje, ikke en knebel

Demokratisk diskusjon om Israel er ikke i seg selv antisemittisme. Israelske aviser, domstoler og offiserer diskuterer hver uke bosettinger, forholdsmessighet og krigføringen. Selvstendig israelsk arbeid som filmen finnes fordi de diskusjonene er virkelige. Det nyttige spørsmålet for en skeptisk leser er smalere: når slutter en ytring eller en kampanje å behandle Israel som en stat som kan ta feil, og begynner å behandle jøder som et folk man kan sky, klandre eller nekte de rettighetene andre folk beholder.

Den linjen er omstridt. Den er ikke innbilt. Definisjoner, boikottregler, campussaker og parlamentariske avstemninger etterlater et papirspor.

Hva IHRA-teksten faktisk sier

I mai 2016 vedtok Den internasjonale alliansen for holocaustminne (International Holocaust Remembrance Alliance, IHRA) en rettslig ikke-bindende arbeidsdefinisjon: „Antisemittisme er en bestemt oppfatning av jøder, som kan komme til uttrykk som hat mot jøder.“ Det samme dokumentet sier, i en setning kritikere ofte utelater, at „kritikk av Israel som ligner den som rettes mot et hvilket som helst annet land, ikke kan regnes som antisemittisk.“ De illustrerende eksemplene som følger, handler om kontekst, ikke om et forbud mot å snakke om Gaza, okkupasjonen eller Netanyahu. De markerer blant annet å nekte jøder en rett til selvbestemmelse mens andre nasjoner blir stående urørt, å bruke målestokker som ikke kreves av andre demokratier, å bruke klassiske antisemittiske bilder for å beskrive Israel, å sammenligne israelsk politikk med nazistene og å holde jøder kollektivt ansvarlige for den israelske staten.

Anti-Defamation League, som støtter IHRA som veiledning og opplæring heller enn som en ny ytringsforbrytelse, merker seg at noen av de Israel-relaterte eksemplene fortsatt er beskyttet ytring etter USAs konstitusjons første tillegg. Tekstens verdi i den lesningen er diagnostisk: den forklarer hvorfor visse troper er antisemittiske selv når de kommer kledd som utenrikspolitisk tale. Den gjør ikke hver skarp kommentar til hat.

1. juni 2017 godkjente Europaparlamentet en resolusjon som sluttet seg til IHRA-definisjonen og oppfordret medlemslandene til selv å vedta den, til å beskytte jødiske samfunn mot hatkriminalitet og hatefulle ytringer og til å støtte rettshåndhevelsens etterforskning av antisemittiske angrep. Tyskland vedtok definisjonen senere samme år. I 2019 vendte Bundestag tilbake til det samme skillet da det fordømte utsagn „som er formulert som påstått kritikk av Staten Israels politikk, men som i virkeligheten er uttrykk for hat mot det jødiske folket.“

Debatten om definisjonen

Motstanden er alvorlig og bør sies med sine egne ord. Institute for Strategic Dialogue noterer at ytringsfrihetsaktivister har hevdet at IHRA kveler ytringer ved å behandle noe kritikk av sionismen og Israel som antisemittisme. Konkurrerende tekster, blant dem Jerusalem-erklæringen om antisemittisme og Nexus-dokumentet, prøver å trekke linjen smalere. American Jewish Committee merker seg at ingen regjering har sluttet seg til de alternativene, og at Jerusalem-erklæringen forsvarer å holde Israel til en dobbel standard og forsvarer boikott-, avinvestering- og sanksjonskampanjen hvis grunnlegger har sagt at han ønsker å demontere den jødiske staten. Institute for Strategic Dialogue, som beskriver Jerusalem-erklæringen med dens egne ord, sier at forfatterne særlig er opptatt av å verne talerør for rettighetene og selvbestemmelsen til arabere fra Gaza og fra Judea og Samaria, at den behandler støtte til en binasjonal stat med full sivil likestilling som ikke-antisemittisk selv om det ville gjøre slutt på Israel som jødisk stat, og at den behandler BDS som en kampanje av boikott og sanksjoner heller enn som antisemittisme i seg selv.

Det er en påstand om ytringsfrihet, ikke et funn av at antisemittisme er sjelden. Den bør veies mot IHRAs eget unntak for vanlig landkritikk og mot tilfeller der „kritikk“ bare brukes på jøder.

Institute for Strategic Dialogue har notert et stort overlapp som ropene skjuler: begge sider er enige om at israelsk politikk kan kritiseres, og begge er enige om at kritikk kan være antisemittisk i form eller motiv. Striden handler om doble standarder, fornektelse av jødisk selvbestemmelse og nazist- eller apartheidanalogier. Det er ikke semantiske småtterier. De avgjør om en jødisk student er en borger med et syn eller en stedfortreder for en regjering.

Når boikotter treffer jøder heller enn politikk

Boikott-, avinvestering- og sanksjonsbevegelsen fremstiller seg som en kampanje mot den israelske staten, etter mønster av isoleringen av apartheid-Sør-Afrika, og ikke som en kampanje mot jøder. CAMERA har notert at Den palestinske BDS-nasjonalkomiteen insisterer på at den motsetter seg „alle former for rasisme, inkludert antijødisk rasisme“, og klagen over at motstandere blander press på Israel sammen med antijødisk rasisme. Den selvbeskrivelsen bør noteres. Det bør de skrevne reglene også.

Den palestinske kampanjen for akademisk og kulturell boikott av Israel (PACBI), lansert i 2004 som en stiftende gren av BDS, har oppfordret det internasjonale samfunnet til å boikotte israelske akademiske og kulturelle institusjoner fordi de institusjonene er medskyldige i et undertrykkelsessystem. NGO Monitor siterer PACBI, som oppfordrer publikum til å boikotte israelske kunstnere som Israel Ballet og Israels filharmoniske orkester, som PACBI anklager for å være „partner med staten i å planlegge, gjennomføre og hvitmale krigsforbrytelser og brudd på folkeretten.“ InfluenceWatch noterer PACBIs påstand om at det „overveldende flertallet“ av israelske og pro-israelske akademikere er medskyldige, enten ved å forsvare staten eller ved ikke å fordømme den tilstrekkelig. Det er ikke en sanksjon mot en lov. Det er en lojalitetstest av musikere og universiteter.

På amerikanske campus når den samme logikken diasporajøder. En ADL-gjennomgang av campusaktivitet i 2020–2021 fant at de offisielle BDS-retningslinjene for kulturell boikott, som oppfordrer til å sky „aktiviteter som involverer Israel, lobbygruppene dens og medskyldige institusjoner“, har hatt en „urimelig stor virkning på det jødiske samfunnet“, fordi pro-BDS-grupper ofte behandler vanlige amerikanske jødiske organisasjoner som „lobbygrupper“ eller „medskyldige institusjoner“. Antinormaliseringsregler, som behandler arrangementer med israelere og arabere fra Gaza eller fra Judea og Samaria som illegitime hvis de innebærer „paritet“, har samme virkning. Slik blir en politisk boikott en fellesskapsboikott.

Enkeltsaker viser det samme skiftet fra regjering til person. I september 2018 trakk professor John Cheney-Lippold ved University of Michigan en lovet anbefaling tilbake da han fikk vite at studenten søkte et program i Israel; universitetet ila ham en disiplinær reaksjon og sa at hans „atferd har falt langt under universitetets og collegets forventninger til hvordan … undervisere omgås studenter og behandler dem.“ En uavhengig undersøkelse av Storbritannias National Union of Students, sammenfattet av Institute for Strategic Dialogue, fant svikt i å forebygge antisemittisk trakassering som brukte blodanklage- og Rothschild-troper og holdt jødiske studenter ansvarlige for den israelske staten. Det er IHRA-eksempler i vanlige klær: kollektiv skyld, sammensvergelse og en prøve som andre etniske grupper ikke blir bedt om å ta.

Parlamenter, klistremerker og BDS-svaret

17. mai 2019 vedtok Bundestag, etter forslag fra CDU/CSU, SPD, FDP og Allianse 90/De grønne, en resolusjon om å stå imot BDS-bevegelsen og bekjempe antisemittisme. Foundation for Defense of Democracies merker seg at avstemningen var politisk, ikke en straffelov. Forslaget siterer IHRA, gjentar et tomål og gjør deretter en historisk merknad som tyske lovgivere har rett til å gjøre. CAMERA siterer den vedtatte teksten: „argumentasjonsmønsteret og metodene i BDS-bevegelsen er antisemittiske“, og BDS-oppfordringer til å boikotte israelske kunstnere og klistremerkene „Kjøp ikke“ på israelske varer „minner om den frykteligste fasen i tysk historie.“ Jewish Virtual Librarys engelske gjengivelse av det samme forslaget sier at de klistremerkene „uvegerlig tenner minnet om det nazistiske … parole ‘Kauf nicht bei Juden!’ (Kjøp ikke av jøder).“ Bundestag vedtok ikke å finansiere organisasjoner som trekker Israels rett til å eksistere i tvil, eller som aktivt støtter BDS, og ba andre offentlige organer følge etter.

BDS og noen tyske kritikere svarte at resolusjonen kjøler politisk ytring. CAMERA siterer Den palestinske BDS-nasjonalkomiteen, som avviser „antijødisk rasisme“ og insisterer på at den retter seg mot et regime, ikke et folk. Jürgen Trittin, en grønn lovgiver som motsatte seg forslaget, hevdet at det var „et klima av trusler mot kritikere av Israels okkupasjonspolitikk“, og at det å likestille BDS med antisemittisme ville bakvaske ikke-voldelige kampanjefolk. Lesere kan holde begge tankene: boikott av stater er et kjent verktøy, og en boikott hvis skrevne kriterier stemmer israelske kor og orkestre som medskyldige, og hvis campuspraksis behandler jødisk studentliv som medskyld, handler ikke lenger bare om kabinetter og grenser.

Det samme skillet gjelder de hardeste anklagene om Gazakrigen, inkludert anklagen om folkemord. Bevis, rett og militær praksis kan diskuteres, slik filmen prøver å gjøre det med navngitte offiserer heller enn et kor. Det som ikke kan smugles inn som „kritikk“, er det eldre trekket: jøder som jøder må stå til ansvar for en stat, miste kulturell anseelse eller bevise en uskyld som ingen annen diaspora må bevise. IHRA avslutter ikke den striden. Den setter navn på den.

Relatert lesing: hva BDS er, med grunnleggernes egne ord.