# Hva BDS er, med grunnleggernes egne ord

BDS-oppropet fra 2005, Omar Barghoutis ord om Israel som jødisk stat, og hvorfor USAs hus og Forbundsdagen kalte kampanjen diskriminerende.

## Det viktigste

- Den 9. juli 2005 sendte arabiske organisasjoner ut et boikottopprop som omfatter flyktningers «rett til å vende tilbake» til Israel (Foundation for Defense of Democracies).
- BDS-grunnleggeren Omar Barghouti sa: «Vi motsetter oss en jødisk stat i noen del av Palestina» (USAs representanthus, H. Res. 246, Jewish Virtual Library).
- Jewish Virtual Library teller 38 amerikanske delstater med lover, pålegg eller resolusjoner som fraråder boikott av Israel.
- Forbundsdagen sa i mai 2019 at metodene til BDS er antisemittiske, og sammenlignet taktikken «ikke kjøp» med nazistenes slagord mot jøder (Foundation for Defense of Democracies).

Boikott-, desinvesterings- og sanksjonskampanjen, kjent som BDS, oppfordrer forbrukere, campus, kirker, fagforeninger, bedrifter og regjeringer til å isolere Israel til landet godtar en fast liste av politiske krav. Arrangørene beskriver dette som ikke-voldelig press etter mønster fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika. En skeptisk leser bør begynne med de tekstene, deretter med de nedskrevne ordene fra kampanjens mest kjente grunnlegger, heller enn med slagord fra noen av sidene. Dokumentene beskriver ikke en snever protest mot et bestemt kabinett eller en bestemt bosetting. De beskriver vilkår som, om de oppfylles slik forfatterne definerer dem, ville gjøre slutt på Israel som en jødisk nasjonalstat.

## Hva oppropet fra 2005 faktisk sier

Den 9. juli 2005 sendte en koalisjon av arabiske grupper ut det palestinske sivilsamfunnets opprop for BDS. Foundation for Defense of Democracies gjengir de tre kravene: å gjøre slutt på okkupasjon og kolonisering av «alle arabiske landområder» og fjerne barrieren på Vestbredden; å anerkjenne «full likestilling» for arabiske borgere i Israel; og å «respektere, verne og fremme palestinske flyktningers rettigheter til å vende tilbake til sine hjem og sin eiendom», et språk oppropet selv knytter til en henstilling fra generalforsamlingen i 1948 ([FDD](https://www.fdd.org/wp-content/uploads/2020/01/fdd-report-war-by-other-means-a-history-of-anti-israel-boycotts-from-the-arab-league-to-bds.pdf)).

Det tredje kravet er hengslet, og det er ofte det som forklares minst for et vestlig publikum. BDS behandler tilbakevending, også for senere generasjoner som krever flyktningstatus, som en ikke-forhandlingsbar rett til innreise i Israel innenfor våpenhvilelinjene fra 1949. Med tall publisert på BDS’ eget nettsted noterte FDD mer enn 7,25 millioner mennesker beskrevet som arabiske flyktninger, mot omkring 6,7 millioner jøder og 1,9 millioner arabere som er israelske statsborgere. Omar Barghouti krever i sin egen bok en ubegrenset tilbakevending for alle som krever den statusen, også etterkommere av dem som dro i 1948. FDD’s konklusjon er at en slik tilbakevending ville erstatte et demokrati med jødisk flertall med en annen stat med arabisk flertall. Barghouti avviser den demografiske innvendingen som et forsvar for det han kaller en kolonial orden. Det er ikke en misforståelse mellom de to sidene. Det er selve striden (FDD).

Også det første kravet er videre enn «Vestbredden». «Alle arabiske landområder» lar oppropet stå udefinert. FDD merker seg at det å gjøre slutt på okkupasjonen av «alle» slike områder innebærer at israelsk kontroll er illegitim også innenfor linjene fra 1949. Å gjøre slutt på israelsk kontroll i området israelerne kaller [Judea og Samaria](https://nazadocumentary.com/nb/blog/what-is-judea-and-samaria), ville ikke være nok etter kampanjens eget tredelte prøve.

## Grunnleggere, og hva de sa om Israels eksistens

Omar Barghouti, født i Qatar av arabiske foreldre, var med på å starte den palestinske kampanjen for akademisk og kulturell boikott av Israel i 2004 og er BDS’ fremste offentlige ansikt ([Influence Watch](https://www.influencewatch.org/person/omar-barghouti/)). Den palestinske nasjonale BDS-komiteen ble dannet i Ramallah i 2007 for å samordne arbeidet. Mange forskere fører også isolasjonsstrategien tilbake til NGO-forumet ved Durban-konferansen i 2001, som krevde «fullstendig og total isolasjon av Israel» ([FDD](https://www.fdd.org/wp-content/uploads/2020/07/fdd-monograph-boykott.pdf)).

Barghouti har ikke talt i gåter. USAs representanthus siterte ham i H. Res. 246 av 23. juli 2019: «Vi motsetter oss en jødisk stat i noen del av Palestina. Ingen palestiner, ingen rasjonell palestiner, ikke en palestiner som har solgt seg, vil noen gang godta en jødisk stat i Palestina» ([Jewish Virtual Library](https://www.jewishvirtuallibrary.org/house-passes-resolution-opposing-boycott-against-israel-h-res-246)). Samme biblioteks samling av uttalelsene hans gjengir at et énstatslig utfall ville være «en enhetsstat der jøder per definisjon vil være en minoritet», og at dersom flyktninger vendte tilbake på BDS’ vilkår, «vil den palestinske minoriteten bli et palestinsk flertall i det som i dag kalles Israel» ([JVL](https://www.jewishvirtuallibrary.org/bds-in-their-own-words)). Ahmed Moor, som skrev som forkjemper for BDS, satte følgen i én setning: «BDS betyr virkelig slutten på den jødiske staten.» Dette er ikke fiendtlige omskrivninger. Det er talernes egne ord.

Anti-Defamation League har brukt dette materialet til å skille BDS fra press som sikter mot et forhandlet tostatslig utfall. Da to forskere som kalte seg sionister, støttet boikott som en måte å redde en jødisk stat ved siden av en arabisk, avviste Barghouti støtten som et forsøk på å «tilegne seg» BDS. I hans fremstilling er problemet ikke bare okkupasjonen etter 1967. Det er Israels eksistens som jødisk stat ([ADL](https://www.adl.org/resources/article/think-twice-jumping-bds-bandwagon)).

## Resultater, vendinger og det økonomiske regnskapet

BDS har hatt taktiske gevinster: resolusjoner i studentstyrer, noen avstemninger i kirker og fagforeninger, press mot kultursteder og noen få bedriftsbeslutninger om virksomhet på Vestbredden. De episodene er virkelige, og bevegelsen gjør reklame for dem. De har ikke skapt isolasjonen oppropet fra 2005 ba om. Jewish Virtual Librarys historie om kampanjen konkluderer med at den ikke har påvirket Israels politikk og har hatt en ubetydelig virkning på Israels økonomi, mens handelen mellom USA og Israel har holdt seg sterk, med import og eksport på til sammen mer enn 38 milliarder dollar i perioden den gjennomgår ([JVL](https://www.jewishvirtuallibrary.org/bds-movement)).

Der bedrifter har flyttet fabrikker, har arabiske arbeidere fra Judea og Samaria av og til mistet jobben. SodaStream, som ansatte israelere og lokale arabere på et anlegg på Vestbredden, flyttet senere produksjonen til Negev; etter flyttingen fortsatte BDS å ta sikte på selskapet. Israelske tjenestemenn og noen næringslivsledere viser til slike saker som bevis på at kampanjen skader mennesker den hevder å representere ([FDD](https://www.fdd.org/analysis/2020/01/20/war-by-other-means/)). Akademiske foreninger har vedtatt boikott av Israel, blant annet en avstemning i American Studies Association i 2013. Et stort antall universiteter nektet å følge dem: FDD merker seg at mer enn 450 rektorer ved colleges og universiteter i 2007 undertegnet en erklæring mot akademisk boikott, og Jewish Virtual Library registrerer at representanter for ikke færre enn 250 universiteter avviste boikott av Israel eller israelske akademiske institusjoner (FDD). Den palestinske selvstyremyndighetens president Mahmoud Abbas sa i Sør-Afrika i 2013 at han ikke støttet boikott av Israel selv, samtidig som han ba andre boikotte bosettinger. PA og BDS er ikke samme prosjekt (FDD).

## Hvorfor regjeringer kaller det diskriminerende

Vestlige regjeringer har behandlet nasjonalitetsbaserte boikotter av Israel omtrent slik de behandlet den tidligere boikotten fra Den arabiske liga: som diskriminering i handelen, ikke som vanlig dissens. Jewish Virtual Library teller 38 amerikanske delstater med lover, utøvende pålegg eller resolusjoner som fraråder offentlige kontrakter eller investeringer hos selskaper som boikotter Israel. I 2023 avslo USAs høyesterett å behandle Arkansas Times v. Waldrip og lot dermed en avgjørelse fra Eighth Circuit stå, der Arkansas’ lov om leverandørerklæring ikke krenket First Amendment slik den ble anvendt i den saken ([JVL](https://www.jewishvirtuallibrary.org/anti-bds-legislation)). H. Res. 246 motsatte seg BDS og bekreftet samtidig amerikaneres rett til å kritisere enhver regjering, også Israels, og ble vedtatt med 398–17 den 23. juli 2019 ([JVL](https://www.jewishvirtuallibrary.org/house-passes-resolution-opposing-boycott-against-israel)).

Tysklands forbundsdag vedtok 17. mai 2019 en resolusjon som slo fast at «argumentene og metodene til BDS-bevegelsen er antisemittiske.» Teksten sa at BDS-taktikker «uvegerlig vekker assosiasjoner til nazistenes slagord ‘Kauft nicht bei Juden!’» — «Ikke kjøp av jøder!» Avstemningen var politisk, ikke en straffelov, og var ikke rettslig bindende (FDD). Frankrikes høyeste domstol opprettholdt 20. oktober 2015 dommer mot aktivister som hadde oppfordret til en supermarkedboikott av israelske varer, og behandlet oppropet som oppfordring til diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse ([AJC](https://www.ajc.org/news/how-france-made-boycotting-israeli-products-illegal)). Nasjonale lovgivere har ikke behandlet BDS som vanlig dissens.

Diskrimineringsargumentet avhenger ikke av å forby kritikk av israelsk politikk. Det avhenger av en dobbeltstandard og av en sluttilstand. BDS organiserer økonomisk og kulturell straff av den jødiske staten blant verdens okkupanter, menneskerettighetskrenkere og etnisk definerte politiske enheter, og behandler israelske universiteter, kunstnere og sivile som legitime mål. H. Res. 246 slo fast at bevegelsen «ikke anerkjenner, og mange av tilhengerne uttrykkelig benekter, det jødiske folkets rett til nasjonal selvbestemmelse.» Det er linjen mange regjeringer trekker: protest mot politikk er vanlig; en kampanje hvis grunnleggere avviser jødisk suverenitet «i noen del av Palestina», er noe annet.

Etter 7. oktober 2023 ble den linjen lettere å se. Hamas’ massakre og bykrigen som fulgte, var i BDS’ ramme ytterligere grunner til å isolere Israel. FDD registrerte at kampanjen hyllet den «berettigede bruken av væpnet motstand mot undertrykkernes militære og sivile», heller enn å behandle en bevegelse som vil gjøre slutt på Israel som jødisk stat, som et hinder for fred ([FDD](https://www.fdd.org/analysis/2023/10/13/the-bds-campaign-embraces-hamas-massacre-and-the-world-will-remember/)). Lesere som vil ha den israelske opptegnelsen over målutpeking, heller enn kampanjens sammendrag av den, kan se [filmen](https://nazadocumentary.com/nb/film) og det særskilte notatet om [anklagen om folkemord](https://nazadocumentary.com/nb/blog/the-genocide-claim). Oppropet fra 2005 er ikke skrevet om. Det bør leses slik det er skrevet.